Seiling i kykladene
Nå ventet det greske øyriket og vi var spente. Dette har vært målet vårt med å seile i middelhavet og lenge har vi drømt oss bort i krystallklart vann, solen, maten.
Første stopp var Kinthos. Det har vært den fineste og beste ankringsplassen i hele Hellas. Sandstrand, klart turkis vann, bra snorkeling, den daglige morgen svømmeturen inn til stranden der vi la oss i hotspring (det var en varm kilde rett ved stranden), grilling på stranden om kvelden, fin windsurfingsbukt, geiter som går rundt i fjellene, ja her storkoste vi oss. Knallbra start på øyriket Hellas.
Etter noen dager var det på tide og komme seg videre østover ut og vi stoppet på øya Siros der vi besøkte byen Finikas og badebukten Vari. Her hadde vi også daglige svømmeturer inn til land ellers var bading, snorkling og tur til strandbaren for å se på fotball EM. Vi har lagt merke til at grekerne er veldig flinke til å plukke og spise det dem finner i havet. Så kråkeballer ble hentet opp og spist.
Grekerne er også litt mer frigjorte enn vi stive skandinaver. Vi ligger nesten alene i ankerbukta og nyter at det nesten en vindstille en periode. En mann svømmer mot båten vår. Det er en liten strand innerst i denne bukta, og denne mannen svømmer rett ut mot oss. Jaja, noen er vel mer nysgjerrig enn andre… Plutselig står han på det nederste trinnet på badestigen som ligger i vannet og roper «Hi» Og før jeg rekker å svare spør han om kan legge igjen badebuksen sin på båten vår. Han er på vei ut for å snorkle, og ville ikke svømme naken ut fra den familie stranden innerst i bukta. Badebuksen din, på vår båt? Og du skal bare skli ut videre ut på snorkel-tur? Hvorfor ikke, vi er så stive nordmenn så litt oppmykning trenger vi. Mannen hiver av seg badebuksen, en stor surfeshorts, klasker den over rekka på båten med ett splash og sier han kommer tilbake etterhvert. Så nordmenn som vi er så står jeg og Camilla å ser på hverandre, titter ned på den våte rennende badebuksen som nå ligger urørt på dekket. Vannet fra badebuksen renner nedover dekket, og Camilla lurer på om vi skal henge den opp til tørk. Jeg er usikker på hva normen sier her, han skal jo ta den på seg igjen under vann å svømme inn til stranden etterpå. Men jeg vet også at det aldri er koselig å ta på en våt badebukse. Vi henger den opp i biminien (sol-beskyttelsen vår), litt tause. Og ler en del. Imens drar vinden seg opp, og badebuksen drypper ikke lenger bare ned på dekket, men også inn i cockpit (setene ute i båten) der vi sitter. Vi sitter å venter på at en naken mann skal komme skliende langs båten og forlange badebuksen sin igjen. Hvor lenge han blir borte er ikke gått å si. Skal vi invitere på kaffe etterpå? Vi sitter og diskuterer hva vi bør gjøre, men det ender med at vi kun sitter stille og venter på han. Etter en god stund kommer han tilbake. Jeg er nede i båten, så Camilla går bak på båten og snakker med snorkelmannen. Hun får ett stort skjell (som Cecilia nå har fått) av snorkelmannen, sier takk og plukker ned badebuksen til snorkelmannen som akkurat begynner å bli tørr. «Thanks, see you later» sier han før han forsvinner. Igjen sitter vi og ler og finner ut at dette er en bra historie til senere.
Vi seilte bort til øya Rineia og det er først nå begynte å merke oss den beryktede vinden Meltemi, kort fortalt hissig vind fra nord. Men vi badet, snorklet, griller, går turer på øya (det eneste som vokser her på denne steinrike og tørre øya er noen taggete busker, hardbarkede blomster og meloner), hilser på sauer, ser inn i forlatte hytter og hus og begynte lure på om det skal fortsette å blåse slik i juli også??
Seiling og ankring i Hellas ved Mykonos.
Vi seilte ut fra en perfekt bukt på øya Rineia, i 7-8 m/s fra nord. I sundet mellom Rineia og Mykonos dro vinden seg opp kraftig opp. Vi setter 2. rev i storseilet og 1. rev i focken (forseilet focken er designet for 2 rev og full fock, ett ganske bra system) Vinden blir kryss opp mot Mykonos, og ligger på stabile 16-18 m/s rett fra nord. Kryssen blir så hard etterhvert at vi blir usikre på om vi kommer til å klare å komme oss opp til Mykonos uten slag. Etterhvert kommer vi nærmere øya. Vi er nå kun 1 NM fra øya, men det er fortsatt hissig bølger som klasker seg inn i båten og fyller sprayhooden og cockpiten med vann. Det er første gang jeg har vært med på at det kommer så mye vann inn i cockpit, det føltes som om vi var med i en etappe med Team Vestas i Volvo Ocean Race der jeg stod og tok imot alle bølgene med kroppen. Alle lukene er lukket og båten er sjøklargjort, men jolla henger på slep. Vi skulle «bare» 15 NM. Det blåser nå 19 m/s i kastene og det er umulig å få jolla opp på dekk nå. Da vi er 0,5 NM fra land på sørsiden, i le (ca. 1000 meter), tar vi ned seilene og går hardt for motor siste biten opp mot vindene og de krappe bølgene. Jeg syns det er rart at bølgene kan være så hissige så nærme land. Vinden øker da vi nærmer oss ankerbukta og vi har kast på 23 m/s rett ut fra stranden. Vi skulle egentlig til en annen ankerbukt men det var en liten kamp å komme seg hit, så vi satser på denne!
Vinden blåser mer nærmere øyene enn ute på havet. Vinden på lo side av øyene går over øyene og kraftig ned på le side. I 16-18 m/s vind skulle vi nå forsøke å ankre opp. The Vulcan ankeret fra Rocna har ennå ikke sviktet oss, så dette skulle gå fint. Problemet er å holde båten i ro på ønsket plass i bukta. Vi har nesten full motorkraft og båten krenger godt (uten seil!) for å presse oss til der vi ønsker å slippe ankeret. Det ligger allerede to katamaraner og en super-yacht i bukta og vi ønsker å legge oss imellom de. Vi slipper ankeret på 6 meter og slipper ut 25 meter kjetting så fort vi bare klarer, skynder oss å setter på avlastere så ikke ankermotoren skal behøve å jobbe mer en nødvendig og evt. bli ødelagt av de voldsomme rykkene det får. Ferdig ankret opp var det ikke behov for å bakke opp (rygge), ankeret fikk så mye press bakover at det må ha gravet seg godt ned.
Inne på land går livets glad dager videre uten noen som helst bekymring for vind eller bølger. De fleste er nok ikke klar over hvor hardt det er 1 NM ut fra stranden hvor drink-dance-sexy festen er igang. Badevaktene på stranden har heis rødt flagg, og det kommer nesten ingen bølger inn på stranden. Så sterk er vinden nå. I båten vår blåser det enda mer og småbølgene som rekker å bygge seg opp fra stranden slår inn foran i baugen mens båten selv danser til styrbord og babord nesten i takt med bassen fra musikkanlegget på land mens vinden ønsker å rive bort båten. Vanligvis pleier vi å dykke ned på ankeret for å se at det sitter skikkelig, men vi ser på det som høyrisiko å hoppe i sjøen nå, selv med maske/snorkel og mine billige turistbutikk kjøp av varemerket eller merkevaren MARES svømmeføtter. Som bøyer seg /knekker når jeg ønsker å svømme ordentlig gjennom vannet. Ganske ubrukelig, men dugelige i rett rolig vær. Fine 30 Euro, og det var jo fra MARES, som vi stoler på når vi er 35 meter under vann…
Inne på stranden blåser badevaktene stadig i fløytene sine. Mange turister strekker grensen med å gå ut i vannet kun til knærne og videre noen dypere. Hadde vi vært på stranden der inne nå, hadde vi sittet boltet fast i hver vår stol med solid tilgang til mojitos og andre drinker av tosifrede eurobeløp.
En kvinne på en luftmadrass svømmer hardt mot stranden. Hun har kommet litt for langt ut og er snart ved oss, og her blåser det enda mer og avdriften hennes blir kjempestor, og bølgene som bygger seg opp hjelper ikke akkurat til. Hun begynner å rope inn mot stranden, men jeg er usikker på om lyden bærer helt frem til stranden.
Jeg har alltid ment at hvis jeg dør en tidlig død, er det på grunn av andre. Andres uforsiktighet. Vi vurderer å bruke en fender i enden på vår ankerrulle-tau på 50 meter. Camilla kan kaste dette ut bakover fra båten. På den måten ville jeg klare å svømme til henne dra henne tilbake mot båten, og håpe at vi ikke hadde driftet av mer en de 50 meterne. Henne roper igjen, faen kan ikke disse glatte badevaktene gjøre jobben sin? Vi tuter med vårt båt-horn og oppmerksomheten trekkes mot oss (hornet lager en ganske høy lyd) En badevakt sjøsetter en gresk utgave av en baywatchbåt og kjører for ut til henne.
Henne er sliten og sliter med å komme opp i båten, og straks hun er oppe flyr luftmadrassen hennes avgårde. Den flyr og flakser om hverandre sørover mot Naxos. Det er nesten fascinerende å se hvordan den spinner av gårde rundt og rundt nedover, og vi ser hvor sjødyktig luftmadrassen er for seg selv. Den synker nok ikke med det første.
Vi klarte ikke å ankre opp akkurat der vi ønsket, og vi ligger nå foran super-yachten. Istedet for foran og ved siden av den havnet vi rett foran den. Det er en ganske stor yacht. Ikke de du ser på Aker brygge eller i Stavanger, men de virkelig store i middelhavet. De med engelsk flagg. Den er helt marineblå og med store sorte ruter. Ankerkjettingen hans er tykk som mine lår og vi ser at han bruker en avlaster som oss på ankerkjettingen. Jeg blir litt skuffet over hvordan denne super-yachten danser frem og tilbake i vannet. Han ligger som oss, frem og tilbake i vinden. En så stor båt burde ligge bedre syns jeg. Super-yachten har fine linjer og kanten rundt båten er i tykk ny-lakkert mørkt treverk. Hele båten ser nypolert ut, det er gjort en god jobb og finishen er blank og dyp. Den er så blank at vi kan speile oss i det store fribordet på siden av båten. Og jeg syns jeg ser bra ut i speilet. Speile oss i båten hans. Istad kunne vi bare se at det var en blå stor båt. VI DRIVER. VI DRIVER
Det er ingen tvil om at vi driver nå som vi ligger ved siden av super-yachten! Vi driver 1-2 meter pr sekund. Jeg skrur på tenninga på motoren og må vente 10 sekunder på at glødepluggene til dieselmotoren er varme nok. 10 sekunder, prøv å telle det når du er stressa. 1 stein i havet, 2 stein i havet, 3-4-5-6-GÅÅÅ! Starter som en klokke og gir full gass med en gang med en tanke i hodet, vi må bort fra super-yachten. Jeg føler meg fanget, super-yachten er nærme på babord side og ankeret vårt ligger mot babord side. Har våre ankre krysset hverandre blir det et mareritt å få løs i så mye vind. Tanken på å gi ordre «dropp kjetting» ligger på tungen. Det er 5-8 meter her og vi kan klare å hente opp kjettingen i rolig vær senere. Men vi klarer å komme oss opp og bort fra super-yachten, og ankeret går opp uten konflikt med andre. Camilla står å drar inn kjettingen og roper at det er en kjempe rot på ankret, hun ser ikke ankeret. Kun en haug med en stor rot. En stor rot med 1m3 sand og greiner. Dette har nok bare løsnet i den harde vinden og så bare sklidd oppå sanden videre. Det er derfor vårt «the vulcan» anker ikke klarte å feste seg på nytt. Det ankeret graver seg bare dypere jo mer belastning det får.
Det blåser mye og vi presser oss opp mot badebøyene igjen. Vi kan ikke ankre opp etter disse bøyene, området etter er ment for de intetanede glade og bekymringsløse dansende baderne inne på stranden. Vi kommer inn mot bøyene og ser at det er 5 meter dypt og slenger ut 30 meter kjetting med en gang for å prøve å holde følge av avdriften. Vi driver av som bare det, ankeret vil ikke feste seg. Denne bukten er ikke med i Imrays Greek water pilot og jeg begynner å forstå hvorfor. Vi gir oss. Vi har aldri ikke fått feste før på andre forsøk. Denne bukta er dårlig, det er ikke vi som er dårlig. Jeg mener jeg er flink til å ankre. Men jeg mener også jeg er en flink bil-sjåfør. Som 95% av alle menn i Norge mener. Alle som kjører forbi meg er «gale» og de jeg kjører forbi, kjører for sakte. Min fart gjelder. Jeg er normen.
Vinden er nå på stabile 23 m/s rett inn i hekken bakfra nå som vi har gått litt ut av bukta. Jolla er fortsatt på slep. I et vindkast løfter vinden den 24 kg tunge zodiac 260 jolla opp som en drage. Egentlig ligner det på en kite, siden vi har to fester til båten. En tung kite, en farlig kite. Den flyr rundt å knekker flaggstangen og norgesflagget flyter rolig av sted i skam. Kiten flakser opp og slår ned gassgrillen. Den gjør også forsøk på å rive ned ankerkassa med vårt hekkanker bak. Kiten faller ned igjen, alt er over i løpet av 3 sekunder. Nå ligger jolla opp ned i vannet og hele seilbåten føles rar ut. Vi trekker veldig mye vann med jolla opp ned! Det føles ikke bra. Jeg griper nød-kniven som er akter, vi har flere av rundt om på båten. De knivene er smurt inn med syrefast fett og skal aldri brukes til annet enn total nød. De er håndslipte og skarpe som bare det. Når du tar den ut får du fett på hendene, det er for å hindre de rustfri knivene å ruste i det salte miljøet vi frivillig er i. Og at litt fett på hendene ikke gjør noe når ting holder på å gå til helvete.
Med kniven i hånden prøver jeg å snu jolla for hånd en gang før vi sier ha-det bra til 9 000 KR. Jolla snur seg lett og ligger plutselig helt vanlig bak båten som ingenting hadde skjedd. Selv om Mr gassgrill kanskje ikke er helt enig. Gassgrillen sitter fortsatt fast, men er opp ned. Eller norges flagget, men jeg skjønner flagget, dette var dårlig sjømannskap og vi fortjener ikke flagget. Ikke nå.
Vi snur seilbåten opp mot vinden igjen. Jolla ligger nå strengt stramt bak båten. Vi skal inn igjen til den bukta vi ikke klarte å ankre opp i. Vinden er litt roligere nå som vi kommer inn igjen i bukta. Det blåser «kun» 16-17 m/s stabilt. Vi presser oss opp mot samme punkt som sist, solen står høyt og vi ser at det er mye sand i området vi vil slippe ankeret. Camilla viser ingen nåde på lengden på kjettingen og legger ut 40 meter + fribord på 5 meters dybde. Vi sitter. 8x dybden.
Mot kvelden går vinden ned til 12 m/s og jeg går ned og titter på ankeret. Det er borte, det har gravd seg så langt ned at jeg kun ser kjettingen. Deilig. The Vulcan. Endelig. Jeg dykker ned å legger en stein som referanse ved ankeret så jeg har et punkt å se på neste gang jeg går ned for å se.
Dagen etter blåser det opp igjen til 15 m/s. Ankeret sitter på samme plass, men jeg er overrasket over at 7/10 deler av kjettingen er oppe fra bunnen i rykkene. De fleste ankre jobber best når de trekkes horisontalt. Og hvis vi har 8x dybden nå, lurer jeg på hvordan kjettingen lå «i luften» i rykkene igår da vi « kun» hadde 5x.
Vinden, som kalles Meltemi er kraftige saker. 3 rev i storseilet og 2 rev i focken var ikke det vi hadde ventet på av kremseiling i Hellas. Men heldigvis varer ikke vinden lengre enn noen dager og maks 3 uker!?! Så for oss gjelder det da å seile sørover, evt. å ligge i ro i en trygg bukt når den blåser som verst. Vi har litt tid. Det er verre for de som har leid en charterbåt og har kun 1 uke til rådighet. Da er det lett å bli frustrert og begynne å ta sjanser. Meltemi vinden blåser hardest i juli og august.
Men Mykonos hadde noen positive ting å bidra med også. Vi lå til anker rett utenfor stranden og var så heldige å ha 2 stranddiskotek som spilte sin egen musikk. Da er det ekstra stas å ligge å høre på musikk fra to anlegg. Det ene stedet hadde en Mic-mann, du kjenner sikkert til det fra en eller annen charter uke i syden. Han som hele tiden avbryter sangene for å snakke, eller si «UA UA». Det hørtes ut som en rimelig bar, mic-mannen ropte i mikrofonen FREE SHOT FREE SHOT, gjennom hele kvelden.
Dette er et sted som du må enten være med toget, eller bli påkjørt av toget. Dag 2 bestemte vi oss for å bli med dette diskotoget. Gikk i land, og betalte 12 euro for en gin tonic som var varmere og surere enn de vi lager selv ombord. Og disse FREE SHOT`ene? Da må du opp på scenen og SHAKE ASS, SHAKE ASS. SEXY. Plutselig så var ikke båtlivet og båtfest så ille allikevel. Og vi ble enig uten å snakke sammen, at charter-party er nok over for oss.
Dagen etter, rett før vi skal dra, kommer en stor skilpadde opp ved båten. Hvordan ett så fredelig rolig skapning, mot Mykonos FREE SHOT er en voldsom kontrast. Skilpadden holder pusten i ca. 15 minutter av gangen. Så vi tok frem stoppeklokka for å ta tiden. Og det stemte hver gang, etter 14 minutter stod vi klare med kamera og speidet ut over vannet. Og den dukket opp hver gang. Spennende!
Vi fikk en liten luke i denne forferdelige vinden og seilte medvinds ned til Paros. Fin seiling og godt for psyken at ha en bra dag på sjøen igjen. Nord på øya ligger en kjempestor bukt med mange bukter inni seg og en den koseligste byen, Naoussa, vi fått anledning til å se i Hellas. Vi ankret på flere plasser og tok jolla rundt for å undersøke bukta mer både på land og til vann.
Vi leide ATV og kjørte rundt øya. Vi pleier alltid og kjøre til midt i landet og ikke bare langs kyst. Hav ser vi ganske mye av ellers.
På Paros mønstret Cecilia og Fredrik på og de skulle nå bli med oss i 10 dager. Det blåste friskt på i noen dager så vi lå til anker og badet og koste oss. Så mye man kan kose seg til anker i 13 ms i gjennomsnitt dag og natt(?!) Nå begynte det som Fredrik kaller for «helsereisen». Vi dro de med på turer over fjellet og ned til andre siden i denne varmen for å spise en nydelig lunsj på stranden. Hvorfor det ble kalt «helsereisen» skjønner dere senere i Hellas brevet. Vi hadde plan om å besøke mange øyer i Kykladene men siden denne Meltemi vinden er så på og hard, hele døgnet og at vi ønsker å kose oss på tur og ikke søke etter første fly hjem så bestemte vi oss for å seile vest igjen.
Tidlig start, vi skulle komme oss bort fra dette forblåste sted og hadde nå en luke på 2 dager innen den hissige vinden skulle begynne blåse opp igjen. Det hadde da blåst 10-16 ms hele tiden i 10 dager (?!) Fredrik og Cecilia fikk nå være med på den første seilturen med vår båt og da får vi også besøk av delfiner som leker seg litt rundt båten før dem svømmer videre. Ut i litt store bølger for å komme oss ut av bukta så en fin seiling mot Serifos.
Etter 10 timer seiling og Cecilia og Fredrik fortsatt like blide forteller vi dem at vi må opp tidlig i morgen også for da skal vi på ny 10 timers seiling. De tok det fint og vi lovte at etter i morgen blir det noen rolige dager.
Litt overrasket over at etter turen så hadde vi seilt over 50 NM pr dag, noe som er lengre enn Gøteborg – Skagen. Det er litt rart hvordan dette med avstander er ganske forandret for oss. Før kunne vi ligge i Langedrag havn i Gøteborg og vente på riktig vind for å seile «over havet» til Skagen og Danmark. Havetstrekket er på ca 40 NM.
Nå er vi glade hvis det «bare» er 40 NM på en etappe. De lengste etappene nå er på 70-80 NM som dagsseilas, og etapper med flere netter så har vi vært oppe i 300 NM på ett strekk. Og det morsomme er at vi så til oss selv at vi sikkert kunne vært ute enda lengre uten problemer.
Erfaring, alt handler om erfaring…