Vi er ikke mer fri enn vi tillater oss.

Per Mandt, -Langturseiler
Det kommer ofte om natta: tankene, refleksjonene og de gode formuleringene. Men på den tid er jeg ofte så trøtt at jeg ikke orker skrive det ned. … Jeg ser fram til den trådløskoblingen som gjør at jeg bare kan overføre tankene, refleksjonene rett til PC’ eller til papiret.. Det følgende er skrevet i opplyst tilstand – ikke med nattens klarsyn.

Av og til skjønner jeg ikke hvorfor vi haster videre….. eller til hva. Det er jo så godt å bare være her og nå – enten man ligger stille i Paradisbukta eller er ombord i en båt underveis.
I åpent hav hvor vi ikke ser land og hvor vi ikke må rekke en ankringsplass før det blir mørkt – da senker roen seg – da får jeg tid til å tenke – tid til å nyte.
Den siste natten var slik – ingen bølger – lite vind, men likevel nok til at vi gjorde 3-4 knop på kryss (mot vinden) Vi måtte seile forbi indrefileten av Italia? – triangelet Volcano – Lipari – Salina og Stromboli fordi vi ikke ønsket ankre eller gå til havn i mørket, men hva gjorde vel det? Vi hadde behagelig nattseiling – så lyset fra øyene og vulkanen som glødet fra en av dem… Neste øy var femten timer unna – og rakk vi ikke den før mørket innhentet oss, kunne vi fortsette i 48 timer til for å komme til Sardinia – eller bare flyte videre mot Gibraltar!

Bare følelsen av å være underveis er nok – vi kan likevel ikke få med oss alt.
I Stillehavet måtte vi seile forbi tusenvis av øyer fordi vi måtte være ute før orkansesongen satte inn – eller måtte vi det? Kunne vi satt båten på land et trygt sted og fortsatt neste sesong? Hele tiden må vi prioritere, si nei til noe og ja til noe annet. Uansett er livet for kort til å få med seg alt.

– For oss har de beste valgene vært de som gir mest ro – som f.eks lengre seiletapper hvor vi finner rytmen og kan glede oss over de små ting – et hvalblåst – en trekkfugl som overnatter i cockpit – en vakker solnedgang – delfiner som leker rundt baugen – tid til å lese en god bok – et rolig måltid – mestringsfølelsen ved å reparere noe som går i stykker – en liten justering på seilene som øker farten med 0,2 knop – å kunne legge seg til å sove når man er trøtt og ikke fordi klokka er 23.30 – å glede seg over at neste dag sikkert blir like fin som den foregående – å vite at man mentalt, fysisk og teknisk er forberedt på at det likevel kan bli annerledes i morgen…
– Eller de gangene vi ble lenge på et sted
• New Zealand i 6 mnd –
• Puerto Mogan i seks uker
• Suwarrow i 14 dager.
På alle stedene ble vi kjent med lokalbefolkningen (på Suwarrow bare to rangere) eller geografien / naturen (særlig i NZ hvor vi kjørte 9000 km og besøkte landet fra Steward Island i syd til øverste punkt på nordøya.

Vi tenker også mye på at vi er på vei hjem – og det er ikke alltid lett å forestille seg hvordan det vil bli etter 3 år med stor frihet i eget liv.
Stort sett er det bare naturkreftene vi har måttet ta hensyn til og innrette oss etter. Klokka har ikke vært så viktig – bortsett fra noen få steder hvor strømforhold gjør at vi må passe tiden.
Det er lite som vi har latt irritere oss – vi har jo ingen andre å skylde på uansett – og å irritere seg er jo bare utmattende. Å irritere seg over ting man likevel ikke kan gjøre noe med er ihvertfall sløsing med energi. Dette trenger jo ikke nødvendigvis bli annerledes når vi kommer hjem til “sutre-Norge”, men vi frykter det.
Hjemme blir klokka viktigere – eller gjør den det?
Hjemme blir kravene fra omgivelsene sterkere – eller må de det?
Vi bestemmer vel fortsatt selv til tross for at andre har forventninger til oss.
Vi kan fortsatt nyte solnedgangen over åsene, men kanskje ikke like ofte på åpent hav.
Vi kan nyte naturen på land mer enn vi har gjort disse årene på havet.
Vi kan fortsatt sette av tid til å lese – og vi trenger ikke fornye TV-lisensen. Vi trenger ikke kaste oss på sutrekoret i offentlige og sosiale media. Man har lite å klage over i Norge – det har vi ihvertfall sett.
Vi kan treffe igjen nær familie og gode venner, uten å bli spist opp.
Det er vi som setter grensene – også i A4-livet.
Kanskje kan vi klare å utvide A4-livet til et A3-liv – hvor noen av de meropplevelsene og mererfaringene vi har hatt de siste tre årene i tillegg kan få plass?

Vi er ikke de samme som når vi dro – vi ønsker heller ikke å stoppe der vi er nå. Men vi er redd for tilbakefall – redd for ikke lenger å ha styringen i eget liv – redd for at det vi har lært underveis ikke skal få den plassen vi tror det fortjener og redd for ikke å komme videre…
VI LIKER ALLTID BEST Å VÆRE UNDERVEIS

http://sy-oda.blogspot.no/
Oda —> Marinetraffic