Siden jeg fikk fri på fredag, dro vi avgårde tidlig. Det var sterk vind fra nord, og vi satte fulle seil for å komme oss sørover før noe skjer.
Vi har vært livredd for å brekke bein, overtid, ekstra kostnader, endringer som kan sette hele vår plan i fare. Kommer vi oss av gårde så får det gå som det går. Og det gikk, vi har endelig dratt.
Etter å ha seilt fra Oslo og forbi koster og rundet 25 timer bak rattet, begynte vi å bli trøtte. Vi sov på tur i cockpit mens den andre satt og hadde kontroll på seil/bølger/lys. Jeg hadde begynt å tenkte på Skagen. Klarer vi det i et strekk? Alltid når vi har vært på svenskekysten er det SV vind som vi kjemper oss nedover mot, og nå er det kjempevind rett fra nord, «hva gir`u meg a??»-som Mads ville sagt det!
Første skikkelig natt-seiling som skipper og vedlikeholdsjef og det går bra.
Nattseiling, skummelt og fint.
Etter at jeg hadde gått av min vakt og endelig sovnet inn, roper Camilla; KIM KIM!! -se, soloppgang.
Skal det virkelig gå så smertefritt? Klarer vi å overraske Knut&CO i som ligger i Skagen og venter på oss? De er jo skikkelige seilere mot oss cafe-seilere så det hadde vært morsomt å visst at Oslo-Skagen i ett strekk er et elvecruise for oss nå, nå som vi mener vi har peil 🙂
-Også døde vinden, helt. etter 28 timer til sjøs med alt på stell ligger vi og dupper i store dønninger og kommer ingen vei, og det hjelper ikke at vi har en dyp kurs som ligger 25NM fra land. Så vi brukte en 3-4 timer med kurs rett mot land før vi kom inn i skjærgården.
Grebbestad. Fint å ligge i en stille bukt på utsiden, og liten jolletur inn.
Vi seilte videre ned til Åstol, hvor Knut&CO lå å gjemte av en plass til oss. Her fikk vi middag med Røkte reker, med stor R. Kjempegodt.
Festen fortsatt i båten vår med livesession med innspill av Kim på Ukulele. Knut&CO består av Knut, Sigve, Oda og Bjørnar.
Og vi fant ut at Ukulele er kul, men ganske umulig å spille rent på, men de plaststrengene som sitter på:)
4 seilere, 4 tanker
Men alt moro har sin slut, og nå er det dags å komme seg videre. Egentlig burde S/Y Olivia (Knut&CO) fortsette reisen sammen med oss sørover, men verden er ikke sånn. Og det begynner å gå opp for meg at det kommer til å bli mange hei og mange hadet iløpet av vår tur…
Det var meldt knallhard vind fra vest, og den må vi få med oss. Tanken på 100nm på slør rett sør setter fart i sakene og vips så var vi avgårde. Igjen.
Hard vest ble det, og store skremmende dønninger slo oss i siden. Alt ristet og knirket, og ting som lå løst, eller kun var sikrete enkelt havnet fort på motsatt side i båten. Etter rundt 50nm med dette var ikke bølgene noe skummelt, jeg kjente at jeg prøvde å bruke de største bølgene, som kom med jevne mellomrom å ri og surfe på disse lengst mulig. Det var nok av vind, så bommen holdt seg godt til siden hele tiden, og vi brukte ikke bombremsen. Utslitt og trøtte la vi oss i en naturhavn sør for Kungsbacka, 6meter dybde og 40 meter kjetting ute, fordi jeg kan, og for at jeg skal sove godt. Vi har blitt litt bedre seilere nå.
Neste dag startet vi tidlig, samme vind fra vest og bølger fra vest. Vi hadde en bedre rutine, bedre flyt, det gikk enda fortere enn igår, kanskje fordi Camilla startet med seilinga? Henne tok de første harde 3 timer, mens jeg lå og prøvde å late som jeg ikke var småuggen av å sitte under plastduken og titte ut på havet, som egentlig burde slukt båten, men gjorde det aldri. Vi fløyt bare oppå, alle 7 tonn, i 7 knop. Magisk.
Vi har prøvd oss på disse strekkene for noen år siden med S/Y Sjøholmen, men det gikk ikke. Dette var punktet vi ikke nådde frem til. Nå er vi her, og endelig så er alt fremover nå nytt. Det er ikke noen gamle minner og oppdagelser. Alt er nytt og fremmed. Endelig.
Fremme i Mølle, som blir siste stopp i Sverige og det føles bra!